Hjertesmerte.

Telefonen ringer. Jeg hiver meg ut av badet kun i ført undertøy og løper for å ta den. Jeg kjenner igjen nummeret og det stikker til i magen. Hva vil de nå, hvilke vond beskjed får jeg nå?

"Hei det er M. Jeg lurte på om vi kunne avtale en samtale for å avslutte? Jeg forstår det slik at du nå har fått lavterksel et annet sted, kanskje du også har fått en terapeut der?"
"Nå er det vel ikke avsluttet riktig enda, det blir sendt klage angående dette. Men jeg kommer gjerne til en samtale."
"Da sier vi det da, vi ses."
"Vi ses, ja, ha det."

Magen min vrir seg, jeg vrir meg. Den rustne klumpen i mellomgulvet gjør seg merkbar og tårene mine sprenger på. Jeg vil ikke avslutte. Jeg vil ikke bli sendt videre.

google.com

Jeg er så knyttet til de, så glad i de. Det er ikke terapeutene jeg er knyttet til og som jeg ikke makter å bli forlatt av, det er miljøpersonalet som jeg har kjent i ti år.
Hvordan avslutter man noe som har vært en tett kontakt gjennom ti år?
Hvordan sier man til seg selv at det er ok å ikke se de igjen, de jeg har sett ofte gjennom lang tid?
Hvordan sier jeg takk og farvel til de gode samtalene, til kyss på kinnet når jeg skal sove for natten? Takk og farvel til gåturer i stillhet, til ferdigsmurte brødskiver når jeg selv ikke orker å lage mat?
Hvordan sier jeg farvel til de jeg kjenner at bor inne i hjertet mitt, som er mammaene mine, pappaen min?
For det er det de er. De jeg er knyttet til er foreldrene mine, for meg. Det sies at i et forhold er det alltid noen som elsker mer enn den andre. Det er meg. Det er jeg som er mest glad i de, jeg som bryr meg mest om de. Jeg er en pasient, men jeg vet at jeg betyr noe for de også. de ville vel ikke møtt meg med en varm klem om jeg ikke betydde noe? De ville vel ikke kysset meg på kinnet om de ikke brydde seg en anelse om meg?
Eller har de bare gjort det fordi de ville være snille?

Det er så vondt at jeg ikke får beskrevet det. Nok en gang, forlatt. Ingen orker meg, ingen makter å ha noe med meg å gjøre i lengden. Jeg er for mye av alt, alltid.

Er det verdt å leve når mennesker gang på gang beviser at jeg er for mye å makte å hanskes med? Hvorfor skal jeg holde ut når ingen andre holder ut med meg? Hvorfor skal jeg makte når de som skal lære meg å takle meg selv ikke makter? Hva i meg er verdt å holde fast ved, når ingen andre holder fast i meg?

google.com

Jeg føler meg som en dritt. Som en ubetydelig dritt som ingen vil vite av, fordi jeg er meg, Farger. Jeg føler meg dum, stygg, ekkel, kravstor. Jeg er liksom møkka under skoene dine, jeg.

Hvor mange terapeuter har kastet inn håndkleet og ikke kunnet hjelpe meg mer? Prøv å gjett. Hvor mange har sagt at de ikke skal gi meg opp eller dra i fra meg? Ca like mange som ikke holdt ut.

Hva gjør dette med min selvfølelse?

Jeg tror det er greit beskrevet over. Jeg føler meg ubetydelig, som en dritt, som noe folk kan tråkke i og på. Det gir meg også en følelse av å ikke være viktig nok til å kjempe for, en følelse av å være håpløs.
Om de hadde brydd seg så mye som de sa ville de ikke gitt meg videre, gitt meg opp.

Jeg er ikke verdt noe lenger.

google.com

Psykiatritjenesten kom innom som avtalt tidligere. Jeg var sint, såra, lei meg og fortvilt. Så jeg kjefta på henne, tørket bitre tårer, stirret tomt ut i ingenting og kjefta litt mer. Hun har ikke gjort noe galt.
G fra psykiatritjenesten kunne fortelle at de på et samarbeidsmøte hadde sagt at jeg sikkert ønsket en avslutning. Det vil altså si at M fra avdelingen ikke hadde tenkt å gi dette en avslutning som var ryddig, men at de ble påminnet om det via mine talsrør fra psykiatritjenesten.
Ville de ikke en gang ha en samtale med meg der vi avsluttet?

Etter å ha kjefta fra meg på G fra psykiatritjenesten (heretter P.t.) var jeg tom, tom og fortvilt. Jeg tenkte hardt og lenge på å skade meg, for å få smerten på utsiden i stedet for på innsiden. For å slippe å forholde meg til det vonde som er så altoppslukende nå. Jeg gjorde det ikke. Jeg er sterk, i det svake.

Jeg  har ligget i senga i seks timer. Jeg har ikke sovet, men jeg har ikke orket å forholde meg til noe utenfor dynen og puten. Jeg har pakket meg inn for å prøve å trygge meg selv, vendt ryggen til verden, lukket ørene for telefoner og stirret tomt ut i et mørkt rom, for jeg har selvsagt ikke orket lys heller. Den tilstanden er forferdelig. Det er en smertetilstand som jeg ikke får forklart. Og jeg får ikke noe ut heller. Jeg får ikke gråte skikkelig, jeg klarer ikke hyle det ut og jeg makter ikke ringe til noen for å snakke det av meg, fordi jeg ikke orker å forklare eller finner de riktige ordene til å meddele meg.

Venninne L kan likevel forstå, så jeg lot henne komme gjennom nåløyet av hvem jeg har kontakt med nå og ringte henne etter å ha fått melding fra henne. Jeg vet hun vet hvordan dette er, likevel føler jeg meg så alene, for ingen kan riktig skjønne hvordan et annet menneske har det, helt og fullt. Jeg er likevel glad for å ha snakket med henne, jeg vet hun skjønner så langt det går an at noen skjønner dette. Hun har vært gjennom helvetet selv.

google.com

Det gjør likevel veldig vondt i hjertet mitt.