Et hav av tårer, en dråpe av håp.

Får jeg bli lenger enn til 1.juni?


Nei.


Er det ikke mulig å forlenge oppholdet?


Nei.


Jeg syns det er stressende å tenke på, at jeg får så lite tid. Jeg trenger tid til å bli kjent med angsten i meg, til å bli kjent med meg selv. Jeg trenger mer tid.


Det ble fortsatt nei.

I samtale med lege i dag kom spørsmålet mitt frem, det jeg har lurt på men ikke turt å spørre om. For jeg har tenkt at jeg sikkert ikke får tiden jeg trenger denne gangen heller, at jeg sendes hjem til samme helvetet jeg forsøkte å dra fra i slutten av april. Jeg tenkte at de ikke ville være annerledes enn noen andre, og jeg fikk rett.

I det jeg spurte og fikk svar gikk det greit. I det jeg gikk ut av kontoret og inn på rommet mitt igjen raste det. Verden raste, jeg raste, alt raste. Jeg sendte mld til mamma med de enkle men for en mor, bekymringsverdige ordene:
Jeg vil hjem. Intet mer, og mamma ringte selvsagt med en gang for å prøve å roe ned hysteriet i meg.
Jeg så ikke meningen med å bli de resterende dagene bare for å være til oppbevaring. Jeg så ikke meningen med å skulle begynne å jobbe for så å bli sendt rett hjem igjen. Jeg så ingen mening med noe og tenkte i grunn bare på det at jeg kom til å dø ung. Redd, alene og ung. Jeg så ikke noe håp eller lysglimt. Og så kom tårene.

Personalet kom inn og prøvde å snakke med meg. Jeg raste mellom snørr og tårer, kjeftet og hulket.
Hvorfor vil ingen hjelpe meg? Hvorfor blir jeg ikke hørt? Hvor høyt må jeg hyle, jeg lå i respirator for faen, er ikke det hyl godt nok for dere? Hva tror dere om meg, hva slags folk er dere som kan sende en veldig suicidal jente hjem? Hvordan tror dere jeg har det? Hvorfor får jeg ikke den tiden jeg trenger? Hvorfor får jeg ikke hjelp når jeg trenger det og vil ta det i mot og jobbe selv? FAEN!!!
Ordene rant ut av meg, jeg hadde ikke sensuren på og det meste fikk utløp i sinne og fortvilelse. Personalet var like rolig, og etter en stund gikk det faktisk an å få til en dialog sammen, ikke bare hysteri fra en fortvilet sjel.
Kom, vi går en tur, vi bryter dette du er inne i nå, kom igjen. Skoene ble plassert foran føttene mine, her skulle vi ut på tur uansett, visstnok. Jeg tørket tårer, hulket på nytt og tørket tårer igjen før jeg dro igjen glidelåsen på den grå hettejakken og gikk med ut. Ti minutters gange gjorde godt, og i løpet av turen fikk jeg frem noe av det jeg var så redd for også; Å komme hjem til ingenting, å få nok en grusom sommer i ensomhet og fortvilelse, fordi alle i teamet mitt fra helsevesenet har ferie samtidig og jeg dermed blir stående alene. Det ble sagt at vi hadde noe å finne ut av frem til utskrivelsesdato 1.juni. Det ble sagt at vi her måtte få til et opplegg som trygget meg på at jeg ikke ble kastet ut i det store havgapet av ingenting i det jeg tok med bagen min og dro hjem igjen. Jeg er veldig enig, og det i seg selv ville nok trygget meg mye. Men jeg tror ikke riktig på det, for hvorfor skulle noe blitt annerledes nå? Hvorfor skulle ting plutselig endre seg når det ikke har endret seg noe særlig den siste tiden? Jeg tør ikke riktig å tro på det, men jeg håper nok likevel.

Jeg fortalte under turen at det er en ting jeg drømmer om for tiden: Fisketur med hvitvin i sekken.
Når det herjer som verst inne i meg, når angsten stjeler hvert våkne øyeblikk og fortvilelsen lammer kjemperen i meg, da drømmer jeg. Jeg drømmer om hytta langt opp i det ensomme fjellet, solfylt og vakkert. Jeg drømmer om kvalitetstid med gode venninner og tur ut på vannet med en flaske kald hvitvin. Jeg drømmer om latter, fiskestang og fiskelykke. Brødskiver med nytrekt og nystekt ørret på, gode smil og samtaler. Jeg drømmer meg så langt vekk fra helvetet som jeg bare kan. Og det er da jeg gjør som søsteren min sa, det jeg skrev om i dette innlegget her. Jeg finner noe å jobbe for, noe å strekke meg mot, noe jeg så gjerne vil få til.

Jeg har vært i et brennende helvetet i dag, men jeg har også følt et lite håp, et håp om at i alle fall noe kan endre seg litt. Litt er tross alt mye bedre enn ingenting.

Gjort i dag som jeg egentlig ikke tør:
*Vært med på avdelingstur og dermed vært sosial med andre mennesker. Skrekk og gru, men utrolig nok gikk det ganske greit. Dessuten fikk jeg gå på beina mine i skogen i halvannen time i strekk, noe som er det lengste jeg har beveget meg ute på manns minne. Oh yeas, isolasjon på høyt plan!
*Satt ved matbordet og spiste de gangene jeg skulle. Ikke for sent til maten, ikke noe unnasniking for å slippe å sitte ved matbordet, og heller ikke total taushet fra min side for å prøve å gjøre meg usynlig.
*Håret vekk fra ansiktet. Hello face!
*Vært ute i miljøet med de andre og sosialisert meg en smule. Ikke lett, men nødvendig.
*Ikke skjult tårer og fortvilelse bak smil, snarveier som jeg skriver om her, eller taushet.
* I dag har jeg turt å prøve!