SøndagsSliten.

Jeg kom meg i konfirmasjon i går, og jeg ble der i fire timer.
Helt fornøyd er jeg ikke for jeg måtte ta beroligende medisiner for å tørre å dra, og i mitt hode har jeg da feiget ut og ikke bestått prøven. Men, alternativet var å bli igjen hjemme, gråtende og forferdelig lei meg som jeg alltid blir når jeg på grunn av angsten ikke drar i noe jeg er bedt til. Så jeg tok medisiner og dro.
Starten av selskapet var som å være i et høyspenningsfelt av en vanvittig redsel. Jeg så meg rundt, alle disse menneskene, klarte ikke følge med på samtalene som de andre, klarte ikke holde small talk gående som de andre, klarte ikke slå meg til ro og gikk dermed rundt som et hvileløst spøkelse. Alt var farlig og jeg var overbevist om at jeg skulle angripes. Jeg trodde noen syns blomsterbukettene jeg hadde laget var stygge og ville skrike høyt opp om det, at noen av sangheftene jeg hadde stiftet sammen var feil og at det også ble skreket høyt opp om. Jeg trodde noen kom til å bli sint på meg, jeg som våget å vise meg for familien etter å ha prøvd å tatt livet mitt og nesten klart det. Familiens skam, familiens sorte får, familiens uro og bekymring.

Mammas glede over at jeg kom i selskapet veide opp for det meste. Bestemor sitt overraskede og glade blikk da hun så meg komme i bunad veide også opp for redselen. Tante sin klem og ord om at jeg hadde vært flink da jeg skulle til å dra var stort, konfirmantens "takk for at du kom" betydde mye, mer enn hun vet.
Jeg så det var mange som satt pris på at jeg våget meg ut av hjemmet mitt og kom bunadspyntet som de andre. Jeg skulle ønske jeg kunne vært fornøyd med meg selv jeg også.

Det var ingen som sa noe stygt, som skreik høyt eller som kjeftet på meg, og jeg tenkte i etterkant: Hvor kommer disse tankene fra? Hvorfor skal  jeg være så redd for at menneskene som står meg nær skal angripe meg? Er det fra tiden da jeg ble mobbet, er det alle ordene de sa, alle gangene jeg ble spent bein på som sitter så hardt i. Er det nettopp den grusomme og smertefulle tiden på mellomtrinnet som våger seg opp til overflaten og gjør det enda mer vanskelig for meg? Hvorfor tenker jeg slike tanke, hvorfor er jeg så redd?
Jeg er jo paranoid, det er blitt konstantert. Ikke en slik "artig" paranoia man får dagen derpå, men en langt mer kompleks og dyp paranoia som kødder til det meste i livet mitt. Igjen et hvorfor spørsmål. Hvorfor måtte jeg bli paranoid? Hva i meg er så galt at jeg klarer å tro slike stygge ting om gode mennesker?
Jeg føler meg fæl som kan tro slikt om mennesker som er glad i meg.

Dagen i dag har ikke gått smertefritt for seg. Jeg har vært over normalen trett, fylt med angst og fortvilelse. Jeg  tørket noen tårer en liten gang, og så ble jeg redd igjen. Jeg har prøvd, gjort ting for å holde meg opptatt, hvilt, gjort ting igjen og så la jeg meg under kuledyna. Ingen plass gir ro eller trygghet og jeg ender opp gående hvileløst rundt her hjemme. Jeg ville gjerne ut å gå en tur, men akkurat da var det ingen som kunne, og alene tør jeg ikke. Oh, happy day. Faen.

Men nå skal jeg visst ut å gå tur likevel. Mamma kommer og blir med på luftetur, heldigvis. Jeg trenger å bevege på meg, trenger frisk luft og trenger å gå av meg litt dritt. Jeg håper det hjelper :)

Jeg har aller mest lyst til å sitte ute i hagen i fint sollys og drikke hvitvin (ja, jeg er veldig glad i søte hvitviner). Være med gode venner, le med de, lage mat sammen med de, skravle med de og bruke god tid med de. Ikke være så redd, ikke være så fanget og alene. Jeg vil gjerne sitte ute i hagen i fint sollys med gode venner og drikke søt hvitvin mens vi spiser god mat og skravler. Til og med selv om det er søndag. Jeg vil noe annet enn dette.

Jeg vil så gjerne strekke meg mot sola, ikke lenger gjemme meg i skyggen.

Jeg vil så gjerne leve et liv, ikke eksistere i en mørk hverdag kun med et bankende hjerte som vitner om livet.

Tenk å kunne føle frihet i sitt eget liv, gå på en kafè og drikke kaffe, gå i butikker for å se etter pene klær.

Jeg vil så veldig gjerne strekke meg mot sola i stedet for å hele tiden gjemme meg i skyggene.