Et snev av håp.

Gårsdagen:
Planlagt innleggelse på åpen psyk. avdeling. Jeg gruet meg så forferdelig mye, ville ikke, men visste at livet her hjemme ikke ville bli bedre av seg selv. Så jeg dro, pakket bagene og dro.
Jeg gråt, gråt og atter gråt i går. All sminke rant i sorte, strie strømmer i ansiktet mitt, snørr og tårer blandet seg, øynene var hovne, og jeg kunne i grunn ikke brydd meg mindre om utseende akkurat da.
Jeg hadde det vondt, og jeg gråt. End of story.

I dag:
Jeg våkner opp og tenker: What? Jeg hadde sovet hele natten gjennom, sovet godt også og det til tross for at bamsen min, tryggheten min var gjenglemt hjemme. Jeg hadde sovet åtte timer i strekk. Fantastisk.
Bagen pakkes og jeg er lettet for å kunne dra hjem på helgeperm. Jeg har forresten bodd i en bag i hele mai og kjenner at det å slå meg til ro her hjemme for en helg er sårt trengt, selv om det er tøft å ha det vondt alene.
Humøret er godt og innen jeg drar hjem har jeg våget å slå av en prat med et par medpasienter. Jeg er livredd folk, livredd for å åpne munnen, si noe feil, virke dum, ikke kunne forsvare meg ved verbale angrep. Men jeg snakket med de likevel, lo og prøvde å bli i alle fall litt kjent med de jeg skal bo under samme tak med de neste fjorten dagene.
Vel hjemme får jeg beøsk av venninne C. og den nydelige datteren hennes. Jeg fåt kost med lille nurket, lekt med henne, snuset på henne og holdt henne, samtidig som jeg snakket med venninne C. så klart. Etterlengtet og dyrebar tid med to mennesker jeg er så inderlig glad i.

Stor familie, alltid konfirmasjoner. Men, hvordan skal jeg, angstvraket Farger takle en konfirmasjon? Hvordan skal jeg kunne forholde meg til så mange mennesker samtidig uten å miste hodet helt og bli fanget i vrangforestillinger og panisk angst? Jeg vet ikke riktig, men jeg gir det et forsøk, for jeg vil jo egentlig!
Jeg har vært med å pyntet i konfirmasjonslokalet i kveld. Jeg er blitt kjent med lokalet og fått satt bordkortet mitt ved siden av noen jeg er trygg på. Det meste er lagt til rette for at jeg skal takle å være der, nå gjenstår det bare å se om jeg våger å tørre å trosse angsten i meg i morra. Jeg vil så gjerne, la meg klare dette!

Det er blitt kveld, roen har senket seg og jeg er roligere inne i meg enn jeg pleier å være. Det føles godt.
Jeg kjenner en lyst til å ta tak og hive meg ut i kampen, krige som et helvete for å vinne livet mitt tilbake. Jeg vil ikke leve som den fangen jeg er lenger, jeg vil ikke kun føle smerte det meste av tiden. Jeg vil videre og jeg skal, kan og vil klare det. Når det sorte og mørke innhenter meg, for det vil skje, må jeg prøve å huske på dager som denne, da kampviljen er der, da jeg mestrer og da jeg tror på meg selv og styrken i meg.
Det er lenge siden jeg har sett mot sola, men i dag møttes vi litt i blikk og stråler.