Et glimt av lykke!

Jeg har ikke kjent meg som dette på evigheter. Hvor lenge siden er det egentlig jeg har hatt så mange dager på rad som har gått bra (bra for meg er å ikke bli kvalt av angst, men likevel ha nok til å skjelve).

Jeg har begynt på nye medisiner, og etter en liten nedtur har det kun gått oppover. Jeg vet ikke om det er på grunn av medisinene, om det er solen og våren eller om det bare er meg, men det er nå et faktum at jeg har det bedre enn på lenge, og da er jeg fornøyd uansett grunn.

google.com

Jeg sover fortsatt lenge om morgenene. Jeg vente meg til det da angsten herjet som verst, for om jeg sov til over klokka elleve på dagen så sov jeg vekk den verste morgenangsten, selv om den innhentet meg igjen senere på dagen. Jeg orket ikke å forholde meg til alle dagens timer, så jeg unnlot å stå opp i normal tid, kun for å slippe noen timer i angst helvetet. Men nå tror jeg ikke det er så ille om morgenene lenger, og jeg kan dermed stå opp tidlig som jeg egentlig pleier, det er bare det at jeg ikke våkner før langt på dag, selv med to vekkerklokker på. Vanligvis blir jeg litt lei meg og sårbar når jeg sover lenge, skuffet over meg selv liksom, men jeg blir ikke det nå. Jeg tenker bare at det er godt å sove og at jeg sikkert kommer inn i en bedre døgnrytme med litt tid og trening.

google.com

Det er rart, å plutselig høre fugler kvitre, å plutselig finne seg selv smilende i sofaen når radioen spiller fine sanger. Det er rart å ha lyst til å gjøre ting, å kjenne rastløshet på en god måte. Det er rart å ha så mye håp og tro på at det skal ordne seg en dag for meg også. Det er rart å leve og å ikke ville dø. Jeg vil leve jeg nå.

I går tok jeg ikke noe beroligende, og det må være første dagen på mange måneder at jeg ikke har hatt behov for å ta det. Jeg hadde også besøk av en venninne og det gikk bra selv om jeg ikke hadde tatt beroligende i forkant. Jeg pleier jo å ha mye angst med venner også, med alle folk, men i går gikk det bra.
I dag har jeg tatt beroligende, men det var mest av gammel vane, pluss at jeg er redd for abstinenser om jeg kutter det ut for fort, da kan jeg bli litt klein og det er jeg ikke interessert i å bli nå som jeg først har kommet meg opp av den verste gjørma jeg har badet i så lenge.

google.com

For første gang på så lenge jeg kan huske dro jeg frivillig på besøk til en venninne i dag. Jeg pleier å være livredd for å dra på besøk fordi jeg er redd det skal komme andre som jeg ikke kjenner så godt og dermed få  den vanvittige angsten. Men i dag skinte sola, jeg var rastløs og hadde lyst til å skravle over en kopp kaffe hos venninne T. Så jeg tok på meg sko og jakke og gikk ned til henne. Jeg tør vanligvis ikke gå alene i dagslys, ei heller i mørket, men det turte jeg i dag. Jeg pleier alltid å gjemme meg bak håret mitt eller bak store solbriller, men siden formen var så bra ville jeg teste ut om jeg turte å gå ute uten solbriller på, og jeg klarte det!!! Det var ikke så skummelt. Besøket hos venninne T var kjempe koselig. Det kom en venninne til, og det betyr vanligvis angst, men det gikk helt smertefritt for seg i dag. Kjæresten til venninne T kom også, igjen - smertefritt. Jeg bare skravlet uten å syns jeg selv sa dumme ting, lo og var med i diskusjoner med de andre.
Etterpå dro jeg innom mamma og stefar for å ta en røyk med de. Jeg tør heller vanligvis ikke å dra på besøk til mamma, fordi det ligger så mange minner i huset og fordi jeg er redd for at andre skal komme. Men i dag ville jeg hilse på. Jeg vet at det gleder mamma at jeg kommer innom, jeg vet at det varmer mammahjertet hennes å se meg smile på ekte og ha liv i øynene, så kanskje ville jeg innom for å vise henne det også, glede mammaen min litt.

google.com

Så godt, så godt det er å leve i dag. Så godt det er å føle en form for lykke. Så godt å ha gode venner som setter pris på at jeg er i bedre form og bemerker det. Så bra at jeg klarer å nyte det <3