Jeg overrumples av noe fint.

I dag, i dag har vært en fin dag. Jeg er både overrasket og noe forvirret, for når hadde jeg sist en god dag? Jeg husket ikke hvordan gode dager kunne være, og denne søndagen bare overrumplet meg med goder.

Jeg sov til langt på dag. Vanligvis er senga vond mye av tiden, kanskje fordi jeg ikke får sove noe særlig godt for tiden. Men i dag var senga bare myk og god. Jeg lå ikke å vred meg, jeg lå og slappet av og nøyt viten om at søndag er den lateste dagen i uken. Jeg var varm og god, ikke gjennomsvett eller iskald som jeg ofte er. Det var behagelig og varmt under dyna, så jeg lå til halv ett på dagen.
Kaffe ble traktet, døren satt jeg opp og i det jeg sjekket gradestokken viste den hele 23 varmegrader! Ikke verst. Jeg ble først veldig glad siden det er lenge siden jeg har kjent slik varme ute, men så ble jeg lei meg fordi jeg ikke klarer å gå i t-skjorte eller kortbukse på grunn av alle arrene mine. Dertetter ga jeg faen i det og koste meg med langermet genser og langbukse og fikk det fint igjen.
Jeg har suslet inne, gjort litt husarbeid uten hverken tvangshandlinger eller press fra innsiden om at ingenting av det jeg gjør er godt nok. Jeg koste meg med husarbeidet og gjorde ikke en gang alt jeg skulle, fordi jeg ikke gadd, rett og slett. Haha, herlig :)
Jeg har gått tur med hunden jeg låner av og til. Nydelig, klar vårluft som treffer luftveiene mine og åpner opp lungene på et helt annet vis. Jeg ble ikke nærmest kvalt av angst fordi jeg var ute i svilisasjonen, jeg ble heller bare i enda mer godt humør.
Nå ligger hunden ved siden av meg og sover, en sen middag er inntatt, fordi jeg orket å lage mat og fordi jeg syns det var på sin plass å spise middag klokka ni om kvelden selv om alt tilsier at det er for sent for slike måltider. Jeg har det rett og slett ikke så verst i det hele tatt. Hva i alle dager skjedde?

Jeg hadde i grunn gitt opp, jeg. Livet var ikke noe for meg og jeg tok et valg om å ikke kjempe mer, bare flyte med i alt som herjer i meg. Jeg orket ikke kjempe mer, jeg orket ikke kampen. Jeg orket ikke være en kriger, så jeg la ned våpnene mine. Jeg anså det som en seier jeg aldri kunne eie, så jeg ga opp.
Hvorfor kommer det da slike dager som dette og gir meg lysten til å kjempe igjen? Hvorfor kommer disse dagene og setter kjepper i hjulene mine, for jeg vet at ved å kjempe igjen vil jeg også komme til å bli så sliten, igjen. Jeg vet at ved å være fristet til å ha et annet liv, er jeg nødt til å gjøre en vanvittig jobb. Jeg vet at jeg ikke kommer til å ha krefter nok og at jeg kommer til å falle igjen, og igjen. Og det er kanskje disse fallene jeg er så redd for, i tillegg til smerten jeg føler i det skuffelsen er et faktum. Skuffelsen over å ikke klare å eie sitt eget liv, over å ikke være fri nok til å leve det livet jeg ønsker å leve.
Jeg fikk en god dag og det forvirrer meg, for de gode dagene føles så mye bedre enn de vonde. De gode dagene vil jeg ha flere av. Vissheten om at de er i fåtall skremmer meg, og jeg blir med ett tryggere i smerten min og de vonde dagene. Er det vondt så blir jeg i alle fall ikke så skuffet når det er slik hele tiden, ikke på samme måte. Er det bare vondt så ser jeg ikke verden som jeg har gjort i dag, og jeg befinner meg i en masse av mørk gjørme som holder meg trygt fast i sitt ekle jeg, på et absurd vis.
Denne gode dagen minner meg på at det finnes et liv å leve, at jeg har drømmer, at jeg har ønsker, at jeg har styrke inne i mellom alt det som er så slitent. Den gode dagen overrumplet meg fullstendig og jeg vet ikke riktig om jeg tør å ta den ordentlig til meg, for fallet ned til smerten igjen er så veldig langt og vondt.
Jeg vil så gjerne løfte blikket mitt og se det vakre, jeg vil gjerne ta armene opp i lufta for å kjenne solvarmen. Jeg vil puste inn mer vårluft og jeg vil kjenne denne roen. Det er bare det at jeg vet jeg kommer til å befinne meg i den mørke materien igjen, der jeg holder armene hardt inntil kroppen og ser ned i bakken i frykt for hva verden kan vise meg.

De gode dagene er visst heller ikke så lett å hanskes med. Det er nok vanskelig for andre å forstå det at noe som føles så fint også kan føles så vanskelig og skremmende. Jeg velger likevel å ta til meg de fine timene jeg har hatt, nyte de og spare på de i minnet mitt. Blir morgendagen ille så fikk jeg iallefall godheten i dag.