Hvorfor knytter jeg meg så sterkt til de?
Kan jeg aldri lære meg at de forsvinner, før eller siden er de borte alle sammen?
Hvorfor blir jeg så glad i disse menneskene, disse damene og H.M?
Hvorfor forsvinner de fra meg, en etter en?
Jeg lovet meg selv at jeg aldri skulle la noen komme nær meg igjen, jeg skulle aldri mer bli forlatt.
Faen ta meg selv som tillater meg å bli knyttet til de og dermed sitter såret tilbake gang på gang.
De kunne i de minste gitt meg litt mer tid til å forberede meg på dette.
Jeg skrev egentlig en lengre kommentar her, men glemte å logge inn, og da forsvant det...
SvarSlettDet er noe av det verste med hele greia. Men skulle ønske de kunne være der for alltid, og selvom de ikke kan det, så vil man helst tro det og ikke tenke på noe annet. Men jeg tror at selvom man er såret og tar det veldig tungt, så er det mye bedre enn å IKKE ha opplevd og fått til det man har gjort med denne personen i utgangspunktet!
Jeg er enig, en uke er litt lite... Men du klarer dette! Tillat deg å "sørge", og reis deg med nytt mot!
Veldig sant, Lise. Jeg har strengt tatt hatt veldig godt av å møte dette mennesket, hun fikk meg til og med ut! Det sier nok litt ;)
SvarSlettJeg skulle bare ønske de kunne hatt litt bedre prosedyrer på den slags, altså hvordan fortelle og forberede pasienter/mennesker på at det nærmer seg en forandring og et "brudd" i relasjonen.