Vi sitter ute i sola, jeg kusine S og fetter J. Vi drikker kaffe, snakker om babyen kusine S bærer i magen sin og ler av den lille hunden som hopper rundt oss. Dagen er fin. Jeg er urolig og angstfylt inne i meg, men dagen er fortsatt fin.
Det hugger til å magen min, hjertet mitt pumper og slår så hardt det bare kan. Jeg klarer ikke smile eller le, jeg klarer ikke gråte eller si noe. Det blir bare et salig kaos inne i meg, langt inne i meg settes fortiden i gang igjen.
Min onkel, faren til kusine S, jobber i ambulansen, og han kom sammen med to medarbeidere innom her for å hilse på datteren sin, niesen og nevøen sin. Det var bare et lite besøk, et hyggelig "hei". Men de hadde gule og røde klær på seg. De hadde store selvlysende bokstaver på ryggen med "sykehus". De hadde sorte sko og radio festet i beltet. De var på jobb, på vakt og de kom innom for å hilse på oss.
Så hva skjedde, hvorfor befant jeg meg plutselig i fortiden, hvorfor reagerte kroppen min med redsel og trangen til å flykte? Hvorfor følte jeg for å skrattle eller gråte i usikkerhet?
Jeg har blitt hentet i ambulanse veldig mange ganger. Jeg har prøvd å ta livet mitt veldig mange ganger. Jeg husker sirener, blålys, setninger som "nå skal du få hjelp" eller "vi skal ikke la deg dø". Jeg husker oksygenmasker, hender som holder i mine og så husker jeg også ingenting av mange av gangene fordi jeg har vært bevisstløs. Jeg kan enda kjenne følelsene av å bli trillet på en båre inn i ambulansen, og jeg kan enda kjenne det hvite sengetøyet gnisse mot naken hud.
Ambulansen har mang en gang kjørt inn i gården her for å hente meg. Det har vært både for å hjelpe til med tvangsinnleggelse, lappe sammen selvlagde kutt i armer og bein, eller for å få meg til sykehus og behandling i hu og hast.
Denne dagen skulle de ikke hente meg, det var ikke en gang jeg som var grunnen til at de kom. Det var kusine S som var deres mål, for å be henne hjelpe til med støvsuging. De skulle ikke true meg med politi og håndjern, de skulle ikke stroppe meg fast til en båre for å kjøre meg vekk. De skulle ikke tørke blodet mitt og de skulle ikke tvinge meg til å leve. Det var ikke jeg som var målet, men jeg ble likevel så redd.
Jeg tenkte på naboene, på huseierne. Hva trodde de nå, når tre mennesker fra ambulansen gikk inn i gården? Ventet de seg et kaos igjen? Tenkte de at det hadde klikket for meg igjen? Tenkte de jeg ville ta livet mitt igjen? Jeg, som har blitt så glad i livet skulle da ikke ta livet av meg, men jeg tror jeg døde litt i det jeg satt der med tre autoritære mennesker fra sykehuset og ambulansen.
Det er over nå, Farger. Det er over. Du skal slippe å bli hentet i ambulanse mer, for du har kommet lenger, og blir du hentet av de igjen er det ikke selvforskyldt. Du vil ikke lenger dø, du skader deg heller ikke lenger. Du er nokså stabil og du er ved dine fulle fem. Det er over nå Farger, du ble bare skremt.
onsdag 13. juni 2012
lørdag 2. juni 2012
"Dine sterke følelser er din gave - og ditt slit."
.jpg)
google.com
Mitt liv, min historie. Et hav av minner, bekker av tårer.
Mitt liv, min historie. Min styrke og min svakhet.
Det er levd liv.
Det er sorg og glede.
Farger, det er meg, med alt av vondter og goder.
Dine sterke følelser er din gave, og ditt slit, sa hun. Og med ett falt noen biter på plass.
Jeg er begavet med følelser så sterke at de tidvis har tatt livet av meg.
Jeg er begavet med følelser så sterke at jeg kan gråte av glede en regnværs dag.
Det er min gave, og mitt slit.
fredag 1. juni 2012
Juni.
Årets første junidag. Det er fem varmegrader ute og regnet hamrer mot vinduene i huset. Stearinlysene er tent, og jeg finner endelig roen til å skrive litt på bloggen igjen. Det er sommer, og det er ikke så verst i grunn.
Etter at en mann i vår vennegjeng døde har min egen sorg etter pappa blitt veldig aktivert. Dette skrev jeg om i et tidligere innlegg også. Jeg fikk pappas dødsfall og savnet etter han så til de grader midt i trynet, og jeg klarte ikke å hanskes med det alene. Da begynte løsningsorienteringen. Jeg sendte en mail til kommunens prest og spurte pent om jeg ikke kunne be henne om litt hjelp til sorgarbeid, og det fikk jeg.
Sist onsdag gikk jeg angstfylt gjennom gatene for å møte henne på et menighetshus. Hun er en sprudlende dame, som er god å snakke med, og jeg så frem til å kunne begynne på et forsinket sorgarbeid. Det jeg derimot ikke så frem til var å få nok et daglig anfall mens hun så på.
Anfallene mine arter seg som om jeg har kramper. Jeg har ikke kramper i kroppen men det ser sånn ut. Hele kroppen spenner seg i en slags bue, og det kommer noen rare lyder fra meg. Det kommer gjerne brått, men nesten alltid fordi noe i meg blir trigget, at noen blir vanskelig å snakke om eller tenke på.
Til min store overraskelse fikk jeg ingen anfall. Jeg kjente at det begynte noen ganger, men jeg klarte å unngå det med å holder fokus på stemmen til presten og å se rundt i rommet for at ikke blikket skulle fryse seg fast.
Samtalen var tøff, men fin. Jeg fikk begynt å snakke om mye av det jeg sørger over, for sorgen ligger ikke bare i det at pappa valgte å avslutte livet sitt, den ligger også i de tapte ungdomsårene mine, i galskapen jeg befant meg i, i lengselen etter et normalt liv og i samvittigheten over hva jeg har påført mine nærmeste.
Sorgen er så mangt, og jeg trenger hjelp til å arbeide med den. Nå får jeg hjelp til det.
Jeg har jo psykiatritjeneste menneskene og legen min som jeg kan snakke med, men det er nå en gang slik at de har stått midt oppe i mye av det som har skjedd, og på en måte føles det da nesten for nært å snakke med de om det. Jeg har også vennene mine, søsteren min, mamma og T<3, men det blir også for nært, og visse ting skal man heller ikke bruke sine nærmeste til å snakke om og med.
Jeg skal møte presten til uken også, og jeg gru-gleder meg. Det er tøft, og der ligger gruingen. Det er nødvendig og nyttig, og der ligger gleden.
Etter dødsfallet vi i vennegjengen nå opplevde stoppet søvnen nesten helt opp. Jeg fikk ikke sove og det har endt med både besvimelse, legevakt, høye doser medisiner og en hel masse desperasjon etter hvile og sliten gråt. Mamma har stilt opp, T<3 har stilt opp og nå har jeg endelig kommet litt mer inn i søvnen igjen. I går sovnet jeg faktisk på sofaen på dagtid, fordi jeg var sliten, og det har ikke skjedd siden det siste dødsfallet.
Det er ren og skjær seigpining å ikke få sove. Jeg blir så sliten, jeg blir så utmattet og alt stopper opp. Matlysten stopper opp, tankene setter seg fast, musklene virker ikke og kroppen ser mer ut som en sekk som blir dratt rundt enn bein som bærer meg. Jeg blir irritabel, sårbar og føler meg veldig fanget. Jeg er forferdelig avhengig av hvile og søvn. Åtte timers søvn om natten og en times hvile på dagtid. Dette trenger jeg, og når jeg ikke får det blir alt i meg et salig kaos. Nå sover jeg heldigvis igjen, og det var etterlengtet.
For et par uker siden fikk jeg en lang sms av T<3. Kort fortalt slet han med "oss", med å finne seg selv og med det å være i et nytt forhold. Han gjorde det klart at han brøyt med meg, og jeg brøyt sammen. Jeg hadde glemt hvor vondt kjærlighetssorg gjør, og jeg visste ikke at det føltes så annerledes ut når man er voksen. For jeg har ikke hatt kjærlighetssorg eller vært forelsket siden jeg var fjorten år gammel. Når jeg nå opplever det i voksen alder er det en helt ny erfaring.
Jeg ringte gråtende til venninne T, og etter to minutter var hun og venninne S på plass. Ingen skjønte noen ting, kanskje aller minst jeg. Det kom som lyn fra klar himmel, ingen forvarsel eller noen andre tegn.
Etter å ha snakket med han forsto jeg at det også hadde kommet brått på han. Panikken kom over han og han følte seg fanget og måtte "ut".
Etter å ha tørket tårer i to døgn, hikstet og hulket fra meg kom han på besøk igjen. Da ba han meg med ut, og jeg takket ja. Vi fikk snakket litt den kvelden, og vi dro ut sammen neste dag også. Dagen etter våknet jeg ved siden av han og vi startet vi dagen med å se skrekkfilm, for så å dra på fisketur og dra opp fem små ørret. Vi tilbragte helgen sammen med god grillmat, god drikke, båttur i solen og en mye lettere tone oss i mellom. Det var aldri noe krangel, og det var aldri stygge ord oss i mellom. Men det var nok mye tanker og mye usagt som måtte frem, og det har begynt å komme frem nå.
Jeg spurte han på et tidspunkt hvor vi nå stod hen, og da svarte han litt spørrende, "litt kjærester?".
Det er helt greit for meg.
Han trenger tid, og han skal få tid. Jeg venter. Han trenger å finne seg selv og opprette et nært og godt forhold til barna sine igjen, og det skal han få plass til å gjøre. Han trenger å erfare at jeg ikke skal styre han eller ta over livet hans, og det skal jeg vise han at jeg ikke kommer til å gjøre. Han trenger å forstå at jeg bare vil han godt og at jeg er så inderlig glad i han, det skal jeg gjøre tydelig.
Jeg er forelsket i han, det er han jeg vil ha. Dette er mannen jeg vil bli kjent med, som jeg vil være med. Dette er mannen jeg kan se for meg en fremtid med. Dette er mannen jeg sovner stille i armene til og våkner opp like stille, fortsatt i armene hans. Dette er mannen jeg ler aller best sammen med, han jeg føler mest ro sammen med og han jeg liker aller best å tilbringe tid med. Det er T<3 jeg vil ha, og jeg skal jobbe knallhardt for å få han tilbake. Jeg gir bare ikke opp dette, for følelsene er altfor sterke til det.
De siste månedene har det vært mye festing. Hver helg har jeg vært ute og blitt full eller tilnærmet full. Nå derimot tar jeg en pause. Kroppen har godt av en pause fra festing og nattevåking, hodet har godt av litt ro i helgen og lommeboka mi trenger å få være i fred en helg. T<3 skal ha barna og jeg skal sitte i sofaen min og se på tv, vaske heimen, og gjøre alt slikt jeg ikke har gjort på mange, mange helger. Det ser jeg frem til.
Sist uke var jeg nok en gang på Bunæs klinikken for å få flere sprøyter med kortison i arrene mine. Denne gangen fikk jeg sprøyter i begge armene, og nok en gang var det ikke smertefullt. Jeg kan nå begynne å se bedring, og det er utrolig å oppleve. Det gir meg håp om at jeg en dag kan klare å se på armene mine uten å ville brekke meg eller gråte. Det er foreløpig mange hvite flekker/områder som følge av kortisonen, men det er beviset på at arret har dempet seg og lagt seg ned på vanlig hudnivå, i stedet for å være opphøyet fra resten av huden. T<3 sier han syns han ser bedring, og legen på klinikken sa også det. Jeg fortsetter med A-vitamin krem hver dag, og skal tilbake om tre uker for å mest sannsynlig få enda mer kortisonspøryter.
Dette er tidkrevende men spennende.
Etter at en mann i vår vennegjeng døde har min egen sorg etter pappa blitt veldig aktivert. Dette skrev jeg om i et tidligere innlegg også. Jeg fikk pappas dødsfall og savnet etter han så til de grader midt i trynet, og jeg klarte ikke å hanskes med det alene. Da begynte løsningsorienteringen. Jeg sendte en mail til kommunens prest og spurte pent om jeg ikke kunne be henne om litt hjelp til sorgarbeid, og det fikk jeg.
Sist onsdag gikk jeg angstfylt gjennom gatene for å møte henne på et menighetshus. Hun er en sprudlende dame, som er god å snakke med, og jeg så frem til å kunne begynne på et forsinket sorgarbeid. Det jeg derimot ikke så frem til var å få nok et daglig anfall mens hun så på.
Anfallene mine arter seg som om jeg har kramper. Jeg har ikke kramper i kroppen men det ser sånn ut. Hele kroppen spenner seg i en slags bue, og det kommer noen rare lyder fra meg. Det kommer gjerne brått, men nesten alltid fordi noe i meg blir trigget, at noen blir vanskelig å snakke om eller tenke på.
Til min store overraskelse fikk jeg ingen anfall. Jeg kjente at det begynte noen ganger, men jeg klarte å unngå det med å holder fokus på stemmen til presten og å se rundt i rommet for at ikke blikket skulle fryse seg fast.
Samtalen var tøff, men fin. Jeg fikk begynt å snakke om mye av det jeg sørger over, for sorgen ligger ikke bare i det at pappa valgte å avslutte livet sitt, den ligger også i de tapte ungdomsårene mine, i galskapen jeg befant meg i, i lengselen etter et normalt liv og i samvittigheten over hva jeg har påført mine nærmeste.
Sorgen er så mangt, og jeg trenger hjelp til å arbeide med den. Nå får jeg hjelp til det.
Jeg har jo psykiatritjeneste menneskene og legen min som jeg kan snakke med, men det er nå en gang slik at de har stått midt oppe i mye av det som har skjedd, og på en måte føles det da nesten for nært å snakke med de om det. Jeg har også vennene mine, søsteren min, mamma og T<3, men det blir også for nært, og visse ting skal man heller ikke bruke sine nærmeste til å snakke om og med.
Jeg skal møte presten til uken også, og jeg gru-gleder meg. Det er tøft, og der ligger gruingen. Det er nødvendig og nyttig, og der ligger gleden.
Etter dødsfallet vi i vennegjengen nå opplevde stoppet søvnen nesten helt opp. Jeg fikk ikke sove og det har endt med både besvimelse, legevakt, høye doser medisiner og en hel masse desperasjon etter hvile og sliten gråt. Mamma har stilt opp, T<3 har stilt opp og nå har jeg endelig kommet litt mer inn i søvnen igjen. I går sovnet jeg faktisk på sofaen på dagtid, fordi jeg var sliten, og det har ikke skjedd siden det siste dødsfallet.
Det er ren og skjær seigpining å ikke få sove. Jeg blir så sliten, jeg blir så utmattet og alt stopper opp. Matlysten stopper opp, tankene setter seg fast, musklene virker ikke og kroppen ser mer ut som en sekk som blir dratt rundt enn bein som bærer meg. Jeg blir irritabel, sårbar og føler meg veldig fanget. Jeg er forferdelig avhengig av hvile og søvn. Åtte timers søvn om natten og en times hvile på dagtid. Dette trenger jeg, og når jeg ikke får det blir alt i meg et salig kaos. Nå sover jeg heldigvis igjen, og det var etterlengtet.
For et par uker siden fikk jeg en lang sms av T<3. Kort fortalt slet han med "oss", med å finne seg selv og med det å være i et nytt forhold. Han gjorde det klart at han brøyt med meg, og jeg brøyt sammen. Jeg hadde glemt hvor vondt kjærlighetssorg gjør, og jeg visste ikke at det føltes så annerledes ut når man er voksen. For jeg har ikke hatt kjærlighetssorg eller vært forelsket siden jeg var fjorten år gammel. Når jeg nå opplever det i voksen alder er det en helt ny erfaring.
Jeg ringte gråtende til venninne T, og etter to minutter var hun og venninne S på plass. Ingen skjønte noen ting, kanskje aller minst jeg. Det kom som lyn fra klar himmel, ingen forvarsel eller noen andre tegn.
Etter å ha snakket med han forsto jeg at det også hadde kommet brått på han. Panikken kom over han og han følte seg fanget og måtte "ut".
Etter å ha tørket tårer i to døgn, hikstet og hulket fra meg kom han på besøk igjen. Da ba han meg med ut, og jeg takket ja. Vi fikk snakket litt den kvelden, og vi dro ut sammen neste dag også. Dagen etter våknet jeg ved siden av han og vi startet vi dagen med å se skrekkfilm, for så å dra på fisketur og dra opp fem små ørret. Vi tilbragte helgen sammen med god grillmat, god drikke, båttur i solen og en mye lettere tone oss i mellom. Det var aldri noe krangel, og det var aldri stygge ord oss i mellom. Men det var nok mye tanker og mye usagt som måtte frem, og det har begynt å komme frem nå.
Jeg spurte han på et tidspunkt hvor vi nå stod hen, og da svarte han litt spørrende, "litt kjærester?".
Det er helt greit for meg.
Han trenger tid, og han skal få tid. Jeg venter. Han trenger å finne seg selv og opprette et nært og godt forhold til barna sine igjen, og det skal han få plass til å gjøre. Han trenger å erfare at jeg ikke skal styre han eller ta over livet hans, og det skal jeg vise han at jeg ikke kommer til å gjøre. Han trenger å forstå at jeg bare vil han godt og at jeg er så inderlig glad i han, det skal jeg gjøre tydelig.
Jeg er forelsket i han, det er han jeg vil ha. Dette er mannen jeg vil bli kjent med, som jeg vil være med. Dette er mannen jeg kan se for meg en fremtid med. Dette er mannen jeg sovner stille i armene til og våkner opp like stille, fortsatt i armene hans. Dette er mannen jeg ler aller best sammen med, han jeg føler mest ro sammen med og han jeg liker aller best å tilbringe tid med. Det er T<3 jeg vil ha, og jeg skal jobbe knallhardt for å få han tilbake. Jeg gir bare ikke opp dette, for følelsene er altfor sterke til det.
De siste månedene har det vært mye festing. Hver helg har jeg vært ute og blitt full eller tilnærmet full. Nå derimot tar jeg en pause. Kroppen har godt av en pause fra festing og nattevåking, hodet har godt av litt ro i helgen og lommeboka mi trenger å få være i fred en helg. T<3 skal ha barna og jeg skal sitte i sofaen min og se på tv, vaske heimen, og gjøre alt slikt jeg ikke har gjort på mange, mange helger. Det ser jeg frem til.
Sist uke var jeg nok en gang på Bunæs klinikken for å få flere sprøyter med kortison i arrene mine. Denne gangen fikk jeg sprøyter i begge armene, og nok en gang var det ikke smertefullt. Jeg kan nå begynne å se bedring, og det er utrolig å oppleve. Det gir meg håp om at jeg en dag kan klare å se på armene mine uten å ville brekke meg eller gråte. Det er foreløpig mange hvite flekker/områder som følge av kortisonen, men det er beviset på at arret har dempet seg og lagt seg ned på vanlig hudnivå, i stedet for å være opphøyet fra resten av huden. T<3 sier han syns han ser bedring, og legen på klinikken sa også det. Jeg fortsetter med A-vitamin krem hver dag, og skal tilbake om tre uker for å mest sannsynlig få enda mer kortisonspøryter.
Dette er tidkrevende men spennende.
torsdag 17. mai 2012
Hipp-hipp, godtfolk!
17-maiiiiiii, OG jeg sitter inne, helt frivillig.
Det er ikke angsten som stopper meg, det er ikke depresjon som hindrer meg. Det er rett og slett et valg jeg tok om å ville være hjemme og være hundepasser i stedet. Jeg koser meg :)
Det er lenge siden jeg har blogget, og det av forskjellige grunner.
For rundt tre uker siden mistet vi en venn i gjengen i en ulykke. Først reagerte jeg overhodet ikke og tenkte at dette gikk jo fint. Men så sluttet jeg å sove, og på den fjerde dagen uten søvn kom reaksjonen. Da satt jeg på gulvet og hulket og hylte ut sorg og faenskap. P.t. kom, og da de dro videre kom mine kjære besteforeldre. Da lå jeg i fanget til bestemor og gråt, mens bestefar suslet på kjøkkenet og lagde mat til oss, for jeg hadde selvsagt ikke spist noe særlig de siste dagene heller.
Takk for at jeg har familie som stiller opp.
Begravelsen gikk bedre enn forventet. Den var ren og skjær vakker! Det sterkeste var nok da moren sang sin sønn inn i søvnen foran en fullstappet kirke <3
Det å oppleve denne ulykken og dødsfallet har aktivert min egen sorg ovenfor pappa noe voldsomt. Jeg kjenner på en uutholdelig smerte så sterk at jeg føler jeg skal rives i stykker. Panikken over å oppdage at jeg aldri får lukte han eller se han igjen griper stadig tak i meg, og jeg sitter lamslått og apatisk, eller hysterisk og hulkende igjen.
Det er ti år siden pappa døde, likevel har jeg nok ikke tillatt meg selv å sørge slik man skal sørge. Jeg har kuttet bort sorgen, jeg har sultet og kastet opp sorgen, jeg har rasert og utagert bort sorgen. Men jeg har sjeldent satt meg ned å bare la tårene renne ut, som en renselse.
Nå gråter jeg ut sorgen.
Med sorg følger andre saker og ting. Som dårlig eller økt apetitt (for min del vekslende fra dag til dag), lite eller økt søvn (igjen, for min del svært lite og urolig og mareritt preget søvn). Gråt og smerte, ustabilitet og irritabilitet.
Jeg sover svært dårlig, og da 100 mg nozinan + 100 mg truxal, i tillegg til 20 mg sobril ikke fikk meg til å sove heller, kjente jeg at jeg ble passelig desperat. Det endte med at blodtrykket falt betraktelig og jeg landa rett ut på baderomsgulvet med et smell. Heldigvis var mamma her og skjønte at jeg besvimte. Legevakt og ny medisin, undersøkelser og gode ord om at det går over. Jeg sov sånn ca greit den natta.
Jeg har nå fått ny medisin i tillegg til den gamle for å få sove, og i natt har jeg bare våknet tre ganger, men sovnet fort igjen. Det var svært etterlengtede timer med søvn, og derfor velger jeg å tilbringe 17-mai hjemme, for å roe ned, for å hvile, for å slappe av.
Og samtidig som jeg sørger, svever jeg på en litt rosaktig, rar formet sky som kalles forelskelse. For nå er vi kjærester og jeg er så inderlig glad i han. Og jeg er så inderlig redd for å miste han!
Han har fått sett noen sider av meg som jeg er redd for at han skulle få se. Jeg dissosierte. Stakkar T<3, han skjønte jo ikke hva dette var for noe, og mens jeg lå der og bare vred rundt på meg prøvde han å få kontakt. Til slutt fikk vi kontaktet huseier som hjalp meg tilbake til her-og-nå.
Tenk om jeg skremte han bort? Tenk om han tror jeg er gal? Tenk om han blir redd jeg skal gjøre barna hans noe? Tenk om han tenker at dette er for mye, at han ikke orker dette?
Huff, jeg er veldig bekymret for at han ikke holder ut, selv om han så langt sier at det går bra.
De siste dagene har vært veldig tøffe, med tanke på sorgen. Mamma, huseier og tante har stilt opp som bare det, og med hjelp fra de kjenner jeg at jeg skal klare dette. Jeg må bare få sove, for å få noen pauser.
Jeg håper det står bra til med dere, og at dere har en fin, fin 17-mai.
Hipp-hipp, vi snakkes <3
Det er ikke angsten som stopper meg, det er ikke depresjon som hindrer meg. Det er rett og slett et valg jeg tok om å ville være hjemme og være hundepasser i stedet. Jeg koser meg :)
Det er lenge siden jeg har blogget, og det av forskjellige grunner.
For rundt tre uker siden mistet vi en venn i gjengen i en ulykke. Først reagerte jeg overhodet ikke og tenkte at dette gikk jo fint. Men så sluttet jeg å sove, og på den fjerde dagen uten søvn kom reaksjonen. Da satt jeg på gulvet og hulket og hylte ut sorg og faenskap. P.t. kom, og da de dro videre kom mine kjære besteforeldre. Da lå jeg i fanget til bestemor og gråt, mens bestefar suslet på kjøkkenet og lagde mat til oss, for jeg hadde selvsagt ikke spist noe særlig de siste dagene heller.
Takk for at jeg har familie som stiller opp.
Begravelsen gikk bedre enn forventet. Den var ren og skjær vakker! Det sterkeste var nok da moren sang sin sønn inn i søvnen foran en fullstappet kirke <3
Det å oppleve denne ulykken og dødsfallet har aktivert min egen sorg ovenfor pappa noe voldsomt. Jeg kjenner på en uutholdelig smerte så sterk at jeg føler jeg skal rives i stykker. Panikken over å oppdage at jeg aldri får lukte han eller se han igjen griper stadig tak i meg, og jeg sitter lamslått og apatisk, eller hysterisk og hulkende igjen.
Det er ti år siden pappa døde, likevel har jeg nok ikke tillatt meg selv å sørge slik man skal sørge. Jeg har kuttet bort sorgen, jeg har sultet og kastet opp sorgen, jeg har rasert og utagert bort sorgen. Men jeg har sjeldent satt meg ned å bare la tårene renne ut, som en renselse.
Nå gråter jeg ut sorgen.
Med sorg følger andre saker og ting. Som dårlig eller økt apetitt (for min del vekslende fra dag til dag), lite eller økt søvn (igjen, for min del svært lite og urolig og mareritt preget søvn). Gråt og smerte, ustabilitet og irritabilitet.
Jeg sover svært dårlig, og da 100 mg nozinan + 100 mg truxal, i tillegg til 20 mg sobril ikke fikk meg til å sove heller, kjente jeg at jeg ble passelig desperat. Det endte med at blodtrykket falt betraktelig og jeg landa rett ut på baderomsgulvet med et smell. Heldigvis var mamma her og skjønte at jeg besvimte. Legevakt og ny medisin, undersøkelser og gode ord om at det går over. Jeg sov sånn ca greit den natta.
Jeg har nå fått ny medisin i tillegg til den gamle for å få sove, og i natt har jeg bare våknet tre ganger, men sovnet fort igjen. Det var svært etterlengtede timer med søvn, og derfor velger jeg å tilbringe 17-mai hjemme, for å roe ned, for å hvile, for å slappe av.
Og samtidig som jeg sørger, svever jeg på en litt rosaktig, rar formet sky som kalles forelskelse. For nå er vi kjærester og jeg er så inderlig glad i han. Og jeg er så inderlig redd for å miste han!
Han har fått sett noen sider av meg som jeg er redd for at han skulle få se. Jeg dissosierte. Stakkar T<3, han skjønte jo ikke hva dette var for noe, og mens jeg lå der og bare vred rundt på meg prøvde han å få kontakt. Til slutt fikk vi kontaktet huseier som hjalp meg tilbake til her-og-nå.
Tenk om jeg skremte han bort? Tenk om han tror jeg er gal? Tenk om han blir redd jeg skal gjøre barna hans noe? Tenk om han tenker at dette er for mye, at han ikke orker dette?
Huff, jeg er veldig bekymret for at han ikke holder ut, selv om han så langt sier at det går bra.
De siste dagene har vært veldig tøffe, med tanke på sorgen. Mamma, huseier og tante har stilt opp som bare det, og med hjelp fra de kjenner jeg at jeg skal klare dette. Jeg må bare få sove, for å få noen pauser.
Jeg håper det står bra til med dere, og at dere har en fin, fin 17-mai.
Hipp-hipp, vi snakkes <3
torsdag 26. april 2012
Arr og klær.
Om noen av dere, som jeg, sliter med å takle det å vise arr, kan jeg tipse dere om Funky Diva som har et stort utvalg av boleroer i alle farger og stoffer. Måtte shoppe litt selv, jepp, måtte visst det :)
http://www.funkydivaa.com/
http://www.funkydivaa.com/
onsdag 25. april 2012
Å bli liten.
I dag var fastlege K her. Hun er her hver onsdag. Det ble en tøff time, og jeg hadde på ingen måte regnet med reaksjonen jeg fikk.
"Er minnene om traumene mye oppe for tiden?"
"Ja, etter at jeg møtte T<3 har de vært mer plagsomme. Kanskje fordi vi er så nær hverandre"
"Skal vi prøve et lite tankeprosjekt?"
"Okei"
Og så satt vi i gang.
Se for deg lille Farger, gå bort til henne og ta henne i hånden. Si at det skal gå bra, at du passer på henne.
Jeg ser henne for meg, den lille lyshårede jenta på fire og syv år. Jeg går bort til henne, ser på henne, stryker henne over håret og tar hånden hennes trygt i min. Jeg passer på henne.
Led henne bort fra det som er vondt og følg henne til et trygt sted, sier fastlege K.
Jeg prøver å ta lille Farger med meg, men jeg får ikke tak i henne nå.
På utsiden ser fastlege K meg i et krevende angstanfall og en sterk dissosiasjon. Jeg er inne i fortiden min, i barndommen min, og den er skremmende, vond og vanskelig å forholde seg til uten å få den ene anfallet etter det andre.
Jeg kan huske at jeg kjenner tåre etter tåre renne nedover kinnet mitt, jeg kan huske at jeg ikke får puste. Og jeg kan huske at fastlege K tar meg i hendene og holder meg trygt og sier at det ikke er farlig.
Hvor er du nå, Farger?
I åkeren, svarer jeg.
Hva skjer der?
Han ligger oppå meg, det er vondt.
Gå derfra, Farger. La store Farger ta deg med til et trygt sted.
Spark han vekk, mellom bena.
Og så sparker lille Farger det hun kan og spør fastlege K om hun kan kle på seg nå.
Jeg er blitt liten, jeg har dissosiert meg ned til fire og syv års stadiet, en alder som var et helvete for meg. Jeg er tilbake i tiden, men ser stadig opp på denne mørkhårede jenta som er lille Farger som voksen.
Inne i meg er jeg en liten redd jente, på utsiden er jeg en voksen jente som hulker og skriker at jeg ikke vil mer nå, skriker at jeg vil tilbake.
Ta med deg lille Farger og gå derfra. Før henne til et trygt sted, ta henne med deg.
Og så tar jeg den lille jenta i hånden og leier henne med meg, passer på henne og får henne bort fra farene, bort fra det vonde. Jeg leier henne inn i mummidalen der alt er trygt.
Jeg ser på fastlege K og trygler henne om å få meg tilbake til -her og nå-. Fastlege K er stødig, like rolig som vanlig og holder meg fortsatt trygt fast i hendene mine.
Lille Farger føres inn i mummidalen, vekk fra åkeren og det vonde. Hun leies frem til mummi-mamma som tar over og leier henne med seg. Og så går store Farger videre.
Hvor er du nå? Spør fastlege K.
Jeg er i den gamle gaten, svarer jeg.
Hva gjør du der, spør hun så.
Jeg bor der.
Du bodde der Farger, nå bor du i en annen gate. Gå hjem nå, til den trygge leiligheten din.
Jeg har gitt fra meg lille Farger til mummi-mamma og vandrer gjennom sentrum for å finne veien hjem, alt i tankene mine. Hva jeg ser utenfor hodet vet jeg ikke, jeg vet ikke hvor blikket mitt har vært festet. Jeg har ikke fått med meg det, for jeg har vært i åkeren med det vonde i, jeg har funnet den lille jenta og hentet henne hjem til et trygt sted.
Plutselig er jeg tilbake, plutselig kjenner jeg at mimikken min faller på plass, at stemmen endrer seg og jeg slutter å gråte. Jeg er blitt store Farger igjen, jeg er tilbake og er igjen 26 år.
"Har det klikket for meg nå?" spør jeg fastlege K.
"Ja, litt. Men det er ikke farlig, du er tilbake nå."
"Har jeg skremt deg"
"Nei, men hadde du sprunget av gårde for å hente kniven og kuttet deg opp ville jeg kanskje blitt skremt"
"Lille Farger kutter seg ikke, og det gjør ikke store Farger lenger heller" svarer jeg henne.
Jeg vet ikke hvor lenge jeg var borte, hvor lenge det varte. Jeg mistet tidsperspektivet, og jeg klarer ikke å huske alt riktig tror jeg. Det er litt tåkete, litt diffust og fjernt.
Det var en lang reise å ta i tankene. Det var en av de mest krevende reisene jeg kan huske å ha hatt inne i hodet mitt. Dette var en kontrollert reise, ikke noe som kom byksende over meg. Vi tok fatt på reisen begge to, fastlege K og jeg.
Da jeg våknet fra dissosiasjonen føltest det som om jeg hadde sovet sammenhengende i tolv-femten timer. Du vet den følelsen når sengen gir mer smerte til kroppen enn hvile, når du har ligget alt for lenge og rygg og nakke verker, når øynene er så tunge at det som å ha blyblokker på øyelokkene. Slik føltes det, og jeg var så sliten, så ufattelig sliten. Like sliten som om jeg ikke hadde sovet på to døgn.
Det tar på kreftene å dissosiere, jeg blir utslitt av det.
Timene i etterkant var tunge, forferdelig tunge. Jeg tenkte mye og var urolig for om jeg noen gang kan få kontroll over disse traumene og leve godt med de. Til slutt sovnet jeg og var borte en time eller to.
Da uroen igjen kom over meg sto jeg mellom to valg; Å løpe på tredemølla, eller ta en lang dusj.
Jeg tok en dusj, og det hjalp. Jeg kom mer til meg selv igjen og var ikke lenger så sliten.
I kveld kommer T<3, og han sa at siden jeg hadde hatt en tøff dag skulle jeg få ligge på fanget hans og sove litt. Da sitter han der stille og trygt og stryker meg over armen og ryggen, snakker litt av og til og stryker enda mer på meg. Hvor han er snill og god.
Jeg har ikke dissosiert på så lenge jeg kan huske, at det skjedde i dag overrasket meg stort. Men, jeg fikk i alle fall lille Farger vekk fra åkeren for denne gang, og jeg fikk gråte såre tårer som jeg til stadighet biter i meg og lar forbli på innsiden.
Takk til fastlege K for sin smittsomme ro, sin tålmodighet og sitt engasjement.
"Er minnene om traumene mye oppe for tiden?"
"Ja, etter at jeg møtte T<3 har de vært mer plagsomme. Kanskje fordi vi er så nær hverandre"
"Skal vi prøve et lite tankeprosjekt?"
"Okei"
Og så satt vi i gang.
Se for deg lille Farger, gå bort til henne og ta henne i hånden. Si at det skal gå bra, at du passer på henne.
Jeg ser henne for meg, den lille lyshårede jenta på fire og syv år. Jeg går bort til henne, ser på henne, stryker henne over håret og tar hånden hennes trygt i min. Jeg passer på henne.
Led henne bort fra det som er vondt og følg henne til et trygt sted, sier fastlege K.
Jeg prøver å ta lille Farger med meg, men jeg får ikke tak i henne nå.
google.com
På utsiden ser fastlege K meg i et krevende angstanfall og en sterk dissosiasjon. Jeg er inne i fortiden min, i barndommen min, og den er skremmende, vond og vanskelig å forholde seg til uten å få den ene anfallet etter det andre.
Jeg kan huske at jeg kjenner tåre etter tåre renne nedover kinnet mitt, jeg kan huske at jeg ikke får puste. Og jeg kan huske at fastlege K tar meg i hendene og holder meg trygt og sier at det ikke er farlig.
Hvor er du nå, Farger?
I åkeren, svarer jeg.
Hva skjer der?
Han ligger oppå meg, det er vondt.
Gå derfra, Farger. La store Farger ta deg med til et trygt sted.
Spark han vekk, mellom bena.
Og så sparker lille Farger det hun kan og spør fastlege K om hun kan kle på seg nå.
google.com
Jeg er blitt liten, jeg har dissosiert meg ned til fire og syv års stadiet, en alder som var et helvete for meg. Jeg er tilbake i tiden, men ser stadig opp på denne mørkhårede jenta som er lille Farger som voksen.
Inne i meg er jeg en liten redd jente, på utsiden er jeg en voksen jente som hulker og skriker at jeg ikke vil mer nå, skriker at jeg vil tilbake.
Ta med deg lille Farger og gå derfra. Før henne til et trygt sted, ta henne med deg.
Og så tar jeg den lille jenta i hånden og leier henne med meg, passer på henne og får henne bort fra farene, bort fra det vonde. Jeg leier henne inn i mummidalen der alt er trygt.
google.com
Jeg ser på fastlege K og trygler henne om å få meg tilbake til -her og nå-. Fastlege K er stødig, like rolig som vanlig og holder meg fortsatt trygt fast i hendene mine.
Lille Farger føres inn i mummidalen, vekk fra åkeren og det vonde. Hun leies frem til mummi-mamma som tar over og leier henne med seg. Og så går store Farger videre.
Hvor er du nå? Spør fastlege K.
Jeg er i den gamle gaten, svarer jeg.
Hva gjør du der, spør hun så.
Jeg bor der.
Du bodde der Farger, nå bor du i en annen gate. Gå hjem nå, til den trygge leiligheten din.
google.com
Jeg har gitt fra meg lille Farger til mummi-mamma og vandrer gjennom sentrum for å finne veien hjem, alt i tankene mine. Hva jeg ser utenfor hodet vet jeg ikke, jeg vet ikke hvor blikket mitt har vært festet. Jeg har ikke fått med meg det, for jeg har vært i åkeren med det vonde i, jeg har funnet den lille jenta og hentet henne hjem til et trygt sted.
Plutselig er jeg tilbake, plutselig kjenner jeg at mimikken min faller på plass, at stemmen endrer seg og jeg slutter å gråte. Jeg er blitt store Farger igjen, jeg er tilbake og er igjen 26 år.
"Har det klikket for meg nå?" spør jeg fastlege K.
"Ja, litt. Men det er ikke farlig, du er tilbake nå."
"Har jeg skremt deg"
"Nei, men hadde du sprunget av gårde for å hente kniven og kuttet deg opp ville jeg kanskje blitt skremt"
"Lille Farger kutter seg ikke, og det gjør ikke store Farger lenger heller" svarer jeg henne.
Jeg vet ikke hvor lenge jeg var borte, hvor lenge det varte. Jeg mistet tidsperspektivet, og jeg klarer ikke å huske alt riktig tror jeg. Det er litt tåkete, litt diffust og fjernt.
Farger.
Det var en lang reise å ta i tankene. Det var en av de mest krevende reisene jeg kan huske å ha hatt inne i hodet mitt. Dette var en kontrollert reise, ikke noe som kom byksende over meg. Vi tok fatt på reisen begge to, fastlege K og jeg.
Da jeg våknet fra dissosiasjonen føltest det som om jeg hadde sovet sammenhengende i tolv-femten timer. Du vet den følelsen når sengen gir mer smerte til kroppen enn hvile, når du har ligget alt for lenge og rygg og nakke verker, når øynene er så tunge at det som å ha blyblokker på øyelokkene. Slik føltes det, og jeg var så sliten, så ufattelig sliten. Like sliten som om jeg ikke hadde sovet på to døgn.
Det tar på kreftene å dissosiere, jeg blir utslitt av det.
Timene i etterkant var tunge, forferdelig tunge. Jeg tenkte mye og var urolig for om jeg noen gang kan få kontroll over disse traumene og leve godt med de. Til slutt sovnet jeg og var borte en time eller to.
Da uroen igjen kom over meg sto jeg mellom to valg; Å løpe på tredemølla, eller ta en lang dusj.
Jeg tok en dusj, og det hjalp. Jeg kom mer til meg selv igjen og var ikke lenger så sliten.
I kveld kommer T<3, og han sa at siden jeg hadde hatt en tøff dag skulle jeg få ligge på fanget hans og sove litt. Da sitter han der stille og trygt og stryker meg over armen og ryggen, snakker litt av og til og stryker enda mer på meg. Hvor han er snill og god.
Jeg har ikke dissosiert på så lenge jeg kan huske, at det skjedde i dag overrasket meg stort. Men, jeg fikk i alle fall lille Farger vekk fra åkeren for denne gang, og jeg fikk gråte såre tårer som jeg til stadighet biter i meg og lar forbli på innsiden.
Takk til fastlege K for sin smittsomme ro, sin tålmodighet og sitt engasjement.
Arrkorreksjon.
I går var en spennende dag. Jeg skulle til konsultasjon med arrene mine for å se om det er noe å gjøre med det for at det kan bli finere.
Jeg sto opp tidlig og angret litt på det siden det ville bli mange timer med gruing. Men jeg holdt meg i ånde og fikk gjort en hel del her hjemme, og plutselig var klokken elleve og tid for avreise.
Tante og onkel kom og hentet meg og vi satt snuten mot Sandvika og klinikk Bunæs som ligger under Volvat privatsykehus.
Timene i bil før vi var fremme gikk greit. Det var mange tanker som fløy gjennom hodet mitt, men jeg tok meg selv i å smile titt og ofte, fordi jeg er betatt og er så heldig å få kjenne T<3. Han sendte meg lykke til meldinger og skrev mye fint, og da jeg leste at han ville vært med for å passe på meg kjente jeg at jeg godt kunne tenkt meg å hatt han med. Vi kjenner hverandre ikke så godt enda, så det var likevel mer riktig å ha med tante og onkel som kjenner historien min. Inne i mellom smil, og meldinger kom tankene. Hva om ingenting kunne gjøres, slik som de har sagt til meg på statlige sykehus tidligere. Hva om de ville møte meg med et skeptisk blikk og tenke nok en angrende, dum selvskader. Hva om de ikke ville bruke sin tid på meg, fordi jeg har gjort dette med vilje mot meg selv. Jeg var redd, redd for hvordan jeg ville bli møtt, men tante roet meg på at hun kom til å si i fra om at jeg var nervøs for det.
Vel fremme ble det vanskeligere, for nå gjaldt det, nå skulle jeg vurderes.
Vi slapp å vente lenge og ble vist inn til et hyggelig kontor. Der var det to menn som skulle se på arrene mine. De var både forståelsesfulle og hyggelig, og da tante nevnte dette med fordommer kunne han ikke skjønne hvordan noen hadde slikt for seg, virket det som. Bare det å skulle bli tatt på av to menn var en utfordring i seg selv. Og å kle av seg buksa var ikke hakket bedre. Men dette er prisen jeg betaler for å kunne få en litt bedre selvfølelse. De oppførte seg svært profesjonelt og ordentlig, og det var ikke så farlig som jeg trodde.
En tredje ble hentet inn til kontoret for å se på arrene mine, en hyggelig dame som sa at dette tas med en slags laser/peeling.
"Det som er, er at dette kan aldri bli helt fint igjen, men det kan bli bedre"
"Det vil ta lang tid og er forferdelig dyrt, men det er mulig å gjøre noe med"
Og i det han sa det og også fortalte at vi skulle i gang med kortisonsprøyter med en gang, fikk meg til å ville gråte høyt og sårt. Jeg holdt kjeft og gråt ikke, enda.
Jeg ble fulgt inn på et mer sterilt rom og ble vist til en behagelig stol med pute i ryggen. Han tok armen min og holdt den forsiktig mens han satt rundt 30 sprøytestikk rett inn i de arrene som er forhøyet. Det var ikke særlig smertefullt, men jeg kjente litt på de hardeste arrene for der måtte han bruke mer makt for å få nålen inn. Noen av arrene var så harde at nålen bøyde seg. Men igjen, det var ikke særlig smertefullt.
"Jeg tror du har vært veldig, veldig sint en gang i tiden.."
"Ja, veldig sint og veldig syk."
"..og veldig syk, ja:"
"Har du en god venn da, Farger"
"Jeg har akkurat møtt en nå, og han sier jeg er like pen med arr som uten"
"Helt enig, helt enig"
Han klappet meg på hodet og forsvant ut av rommet, og mer så jeg ikke til han. Plutselig var første behandling unnagjort!
Jeg tok på meg genseren igjen, ventet til jeg fikk kremene jeg skulle starte opp med og gikk ut av klinikken med tante.
Da kom tårene. Helt ukontrollert sto jeg plutselig på parkeringsplassen og hulket.
"Hva er det for noe, Farger" spurte tante.
"Jeg, jeg er bare så glad, letta og glad".
Og så holdt tante godt rundt meg mens jeg gråt mine glade tårer.
Turen hjemover gikk langt fortere enn turen innover. Jeg skravlet lettere, klarte å konsentrere meg bedre og var i et mye bedre humør. Jeg hadde regnet med og var forberedt på at ingenting kunne gjøres, men så kunne noe gjøres likevel.
Bortsett fra at jeg så ut som en heroinmisbruker og litt sprenging i arrene var alt helt fint.
Vel hjemme klemte jeg tante og onkel og takket for at de hjelper meg. Og så kom T<3 og jeg satt i armkroken hans resten av kvelden, helt til jeg sovnet i fanget hans :)
Happy ending på en svært så innholdsrik og i overkant av spennende dag.
Litt fakta:
-Klinikken er privat og man må dermed dekke utgifter selv, med noen få unntak der Nav dekker en del eller alt.
-Jeg starter opp med kortisonsprøyter som skal dempe de arrene som er forhøyet fra resten av huden, i tillegg til en a-vitamin krem som skal skape mer sirkulasjon i arrene.
-Jeg skal tilbake om fire uker for å sette mer kortison og vurdering.
-Klinikkens ansatte er svært hyggelige og imøtekommende.
-Behandlingen vil gå over ca to år, og resultatet er enda noe uvisst, men litt bedre blir det i alle fall.
-Sprøytene kjente jeg nesten ikke, og den lille følelsen av sprenging etterpå var peace of cake.
Kjære tante og onkel. Tusen hjertelig takk for at dere gjør dette for meg. Tusen takk for at dere alltid støtter meg. Takk for at dere er glad i meg tross min historie og sykdom. Tusen takk for at dere stiller opp for meg og storesøster, mamma og farmor. Takk for at dere er så tvers gjennom gode mennesker.
Tusen hjertelig takk for all støtte og hjelp gjennom alle år, jeg setter så inderlig pris på dere!
Jeg sto opp tidlig og angret litt på det siden det ville bli mange timer med gruing. Men jeg holdt meg i ånde og fikk gjort en hel del her hjemme, og plutselig var klokken elleve og tid for avreise.
Tante og onkel kom og hentet meg og vi satt snuten mot Sandvika og klinikk Bunæs som ligger under Volvat privatsykehus.
Timene i bil før vi var fremme gikk greit. Det var mange tanker som fløy gjennom hodet mitt, men jeg tok meg selv i å smile titt og ofte, fordi jeg er betatt og er så heldig å få kjenne T<3. Han sendte meg lykke til meldinger og skrev mye fint, og da jeg leste at han ville vært med for å passe på meg kjente jeg at jeg godt kunne tenkt meg å hatt han med. Vi kjenner hverandre ikke så godt enda, så det var likevel mer riktig å ha med tante og onkel som kjenner historien min. Inne i mellom smil, og meldinger kom tankene. Hva om ingenting kunne gjøres, slik som de har sagt til meg på statlige sykehus tidligere. Hva om de ville møte meg med et skeptisk blikk og tenke nok en angrende, dum selvskader. Hva om de ikke ville bruke sin tid på meg, fordi jeg har gjort dette med vilje mot meg selv. Jeg var redd, redd for hvordan jeg ville bli møtt, men tante roet meg på at hun kom til å si i fra om at jeg var nervøs for det.
Vel fremme ble det vanskeligere, for nå gjaldt det, nå skulle jeg vurderes.
Vi slapp å vente lenge og ble vist inn til et hyggelig kontor. Der var det to menn som skulle se på arrene mine. De var både forståelsesfulle og hyggelig, og da tante nevnte dette med fordommer kunne han ikke skjønne hvordan noen hadde slikt for seg, virket det som. Bare det å skulle bli tatt på av to menn var en utfordring i seg selv. Og å kle av seg buksa var ikke hakket bedre. Men dette er prisen jeg betaler for å kunne få en litt bedre selvfølelse. De oppførte seg svært profesjonelt og ordentlig, og det var ikke så farlig som jeg trodde.
En tredje ble hentet inn til kontoret for å se på arrene mine, en hyggelig dame som sa at dette tas med en slags laser/peeling.
"Det som er, er at dette kan aldri bli helt fint igjen, men det kan bli bedre"
"Det vil ta lang tid og er forferdelig dyrt, men det er mulig å gjøre noe med"
Og i det han sa det og også fortalte at vi skulle i gang med kortisonsprøyter med en gang, fikk meg til å ville gråte høyt og sårt. Jeg holdt kjeft og gråt ikke, enda.
Jeg ble fulgt inn på et mer sterilt rom og ble vist til en behagelig stol med pute i ryggen. Han tok armen min og holdt den forsiktig mens han satt rundt 30 sprøytestikk rett inn i de arrene som er forhøyet. Det var ikke særlig smertefullt, men jeg kjente litt på de hardeste arrene for der måtte han bruke mer makt for å få nålen inn. Noen av arrene var så harde at nålen bøyde seg. Men igjen, det var ikke særlig smertefullt.
Her er oversiden av armen full av sprøytestikk.
"Jeg tror du har vært veldig, veldig sint en gang i tiden.."
"Ja, veldig sint og veldig syk."
"..og veldig syk, ja:"
"Har du en god venn da, Farger"
"Jeg har akkurat møtt en nå, og han sier jeg er like pen med arr som uten"
"Helt enig, helt enig"
Han klappet meg på hodet og forsvant ut av rommet, og mer så jeg ikke til han. Plutselig var første behandling unnagjort!
Her er undersiden av armen med sprøytestikk.
Jeg tok på meg genseren igjen, ventet til jeg fikk kremene jeg skulle starte opp med og gikk ut av klinikken med tante.
Da kom tårene. Helt ukontrollert sto jeg plutselig på parkeringsplassen og hulket.
"Hva er det for noe, Farger" spurte tante.
"Jeg, jeg er bare så glad, letta og glad".
Og så holdt tante godt rundt meg mens jeg gråt mine glade tårer.
Turen hjemover gikk langt fortere enn turen innover. Jeg skravlet lettere, klarte å konsentrere meg bedre og var i et mye bedre humør. Jeg hadde regnet med og var forberedt på at ingenting kunne gjøres, men så kunne noe gjøres likevel.
Bortsett fra at jeg så ut som en heroinmisbruker og litt sprenging i arrene var alt helt fint.
Vel hjemme klemte jeg tante og onkel og takket for at de hjelper meg. Og så kom T<3 og jeg satt i armkroken hans resten av kvelden, helt til jeg sovnet i fanget hans :)
Happy ending på en svært så innholdsrik og i overkant av spennende dag.
Litt fakta:
-Klinikken er privat og man må dermed dekke utgifter selv, med noen få unntak der Nav dekker en del eller alt.
-Jeg starter opp med kortisonsprøyter som skal dempe de arrene som er forhøyet fra resten av huden, i tillegg til en a-vitamin krem som skal skape mer sirkulasjon i arrene.
-Jeg skal tilbake om fire uker for å sette mer kortison og vurdering.
-Klinikkens ansatte er svært hyggelige og imøtekommende.
-Behandlingen vil gå over ca to år, og resultatet er enda noe uvisst, men litt bedre blir det i alle fall.
-Sprøytene kjente jeg nesten ikke, og den lille følelsen av sprenging etterpå var peace of cake.
Kjære tante og onkel. Tusen hjertelig takk for at dere gjør dette for meg. Tusen takk for at dere alltid støtter meg. Takk for at dere er glad i meg tross min historie og sykdom. Tusen takk for at dere stiller opp for meg og storesøster, mamma og farmor. Takk for at dere er så tvers gjennom gode mennesker.
Tusen hjertelig takk for all støtte og hjelp gjennom alle år, jeg setter så inderlig pris på dere!
Jeg skal passe på deg, Farger.
Han er øm, varsom og snill. Sier vakre ord til meg, stryker meg over armen og sier jeg er nydelig med eller uten arr. Hvisker stille at det er fint å være sammen med meg. Jeg stryker han over kinnet, kysser han og sier det samme til han. Det er så fint, å bare være i samme rom, å sitte i en trygg og varm armkrok. Alt er fint.
Jeg stivner, fryser til is og kjenner en tsunami av minner fra fortiden skylle inn over meg. Jeg klarer ikke å stoppe det, noe har minnet meg på det jeg opplevde som liten jente. Noe vil hjemsøke meg akkurat nå som det var så trygt og godt og plutselig står jeg midt på gulvet og kjenner grunnen under meg gynge ustødig.
"Hva er det, Farger?"
"Er du redd?"
"....Ja..."
"Klarer du å sette ord på det?"
"...Nei..."
Han tar de sterke armene sine rundt meg, står der stille med meg og holder meg i et fast og trygt grep. Han stryker meg gjennom håret, over ryggen, over kinnet og sier
"Jeg skal passe på deg, Farger, jeg skal passe på deg".
T<3 Jeg setter så pris på deg. Ikke gi meg opp. Ikke bli redd for meg. Ikke dra fra meg nå som jeg nettopp er begynt å bli glad i deg. Ikke sår meg T<3, ikke dra fra meg nå.
Jeg stivner, fryser til is og kjenner en tsunami av minner fra fortiden skylle inn over meg. Jeg klarer ikke å stoppe det, noe har minnet meg på det jeg opplevde som liten jente. Noe vil hjemsøke meg akkurat nå som det var så trygt og godt og plutselig står jeg midt på gulvet og kjenner grunnen under meg gynge ustødig.
"Hva er det, Farger?"
"Er du redd?"
"....Ja..."
"Klarer du å sette ord på det?"
"...Nei..."
Han tar de sterke armene sine rundt meg, står der stille med meg og holder meg i et fast og trygt grep. Han stryker meg gjennom håret, over ryggen, over kinnet og sier
"Jeg skal passe på deg, Farger, jeg skal passe på deg".
T<3 Jeg setter så pris på deg. Ikke gi meg opp. Ikke bli redd for meg. Ikke dra fra meg nå som jeg nettopp er begynt å bli glad i deg. Ikke sår meg T<3, ikke dra fra meg nå.
søndag 22. april 2012
Sommerfugler.
Jeg smiler mye om dagen.
Sommerfuglene flyr fint rundt i magen min.
Hjertet slår litt ekstra.
Jeg har møtt en gutt.
Vi er begge betatt.
Ønsk meg lykke til med dette,
jeg håper så inderlig det går bra.
Og hva er vel finere å ha den første daten inntil dennen sangen :)
mandag 16. april 2012
Gjesteinnlegg fra venninne L.
Det er ikke få mennesker som har vært skeptisk til vårt vennskap, de aller fleste mener og tror at å ha venner som er psykisk syk, når enn selv er det, gjør ting bare vondt verre. At man påvirker hverandre negativt, og på en måte motiverer hverandre til å opprettholde sykdommen. Særlig om det er noen med samme lidelse som enn selv. Noen gjør dessverre det, men langt ifra alle.
Farger og jeg gjør absolutt ikke det. Vi er her og støtter hverandre i positiv retning. Det er få mennesker jeg har følt jeg kan ringe til eller sende en tekst melding til når jeg har det vanskelig. Mange vet jo ikke hva de skal si og synets det er vanskelig å finne ord.
Jeg ble kjent med Farger på internett, Blink, da vi var 15-16 år. Vi var i samme støtte gruppe for oss som sliter psykisk. Det var godt å være i den gruppen, jeg opplevde for første gang at det var andre som hadde det slik som jeg. – Da nettstedet Nettby ble opprettet flyttet vi over dit. Da overflyttet vi gruppen dit. Det ble etter hvert en Pro gruppe, hvor vi trigget hverandre til å skade oss, sulte oss, ta overdoser ol. Jeg og Farger ble mer kjent da, vi snakket mye om gruppen og hvordan vi ble påvirket. Vi skreiv ett innlegg på siden om hva vi syntes om gruppen og hvilken retning den hadde gått. Det ble ikke godt mottatt, og vi fikk egentlig beskjed om at viss vi ikke var fornøyde kunne vi jo bare melde oss ut ifra gruppen. Farger og jeg begynte da å bli mye bedre kjent, og vi holdt sammen.
Nå er vi gode og nære venner, 10 år etter vi møttes på nett. Og vennskapet vårt har virkelig vært noe av det viktigste for min bedring!
Det var ikke før vi var 19 år vi møttes for første gang. Farger var innlagt i skien samtidig som meg, men ikke på samme avdeling. Husker jeg var veldig spent første gang vi skulle se hverandre, - selvtilliten min på den tiden var jo ikke- eksisterende, og ville hun like meg mon tro? Husker det var litt «rart» første gang, vi visste vell ikke så mye om hva vi skulle si til hverandre. Men nå, 10 år senere – er hun en av de som står meg nærmest! – Hun er noe av det mest fantastiske menneske jeg noen gang har møtt. Hun har blitt min sjelevenn, som jeg kan støtte meg til når jeg føler bakken under meg slår sprekker. Farger er her alltid for meg, samme er jeg får henne. Det er mange ganger jeg har vært livredd – og den første jeg ringer til, det er Farger. Hun vet alltid hva hun skal si for at jeg skal få det bedre. Hun tar alltid telefonen, hun beroliger meg og snakker helt til jeg har roet meg ned.
I begynnelsen slet Farger med å si noe når hun hadde det vondt, hun var av den typen som ikke snakket om, var innesluttet og tenkte nok: «Jeg skal ikke være til bry, jeg skal ikke plage noen med mitt» - Men jeg gav meg ikke, jeg sa alltid at hun måtte ringe meg eller sende meld, - «Jeg har telefonen på i natt, lov meg å ringe om du føler for å skade deg eller er redd.» I begynnelsen gjorde hun aldri det, og jeg sa at om hun ikke gjorde, ville ikke jeg gjøre det heller. Etter hvert så turte hun å si noe, men mye holdt hun inne.
Nå er hun helt åpen for meg og jeg kjenner det har virkelig styrket vårt vennskap! Vi har aldri trigget hverandre, aldri har vi planlagt å skade oss sammen eller sulte oss. Vi har alltid vært bevisst på det, og jeg tror at det er derfor vi har klart å holde på vennskapet vårt. Har vi hatt selvmords tanker og tatt mange mer medisiner enn vi skulle, er det ikke til hverandre vi ringer, vi bruker da de faglærte rundt oss. Mange ringer når de har tatt overdose og legger ansvaret over på oss. – Det har vi aldri gjort mot hverandre. Vi bor over 100 mil unna hverandre, men likevel er hun en av mine aller beste venner. Farger har gitt meg styrken til å kjempe for en bedre hverdag! – Da jeg var innlagt for en stund siden, fikk jeg ikke lov å ha telefon eller internett. Med ett unntak! Ville jeg ringe Farger, så fikk jeg lov å få telefonen min. Det sier ganske mye om vår relasjon til hverandre. Hvor positivt det er!
Jeg fikk ikke lov å ringe noen andre, men de visste hvor mye samtalene med Farger betydde for meg, at det gjorde meg godt og at jeg fikk det mye bedre etter å ha pratet med henne.
Jeg har møtt Farger flere ganger, og jeg har vært på overnatting hos henne, på ferie. Det har vært så fantastisk – og jeg gleder meg til vi sees igjen til sommeren! Det som er – er at vi har mange like behov. Jeg trenger å hvile litt på dagen, og det gjør hun også. Så da lå vi på hver vår kant på sofaen, og det var ingen sure miner for det. Vi tok hensyn til hverandre, på alle måter. Minnet hverandre på å ta medisinene, vi spiste godt og gav hverandre omsorg når vi trengte det.
- Moren hennes sa: «Dere har ett helt spesielt vennskap, det ser jeg» - Og jeg kunne ikke vært mer enig. Vi er sjelevenner for livet! – Jeg tror at om hun hadde dødd, ville jeg også gjort det. For det føles som om vi deler ett hjerte, og slutter hennes del å slå, så gjør min det også. – Så nære er vi.
Jeg tror ikke jeg ville sittet her i dag om det ikke var for Farger. Hun har vært og er min beste støttespiller, jeg føler meg aldri til bry for henne.
Farger og jeg gjør absolutt ikke det. Vi er her og støtter hverandre i positiv retning. Det er få mennesker jeg har følt jeg kan ringe til eller sende en tekst melding til når jeg har det vanskelig. Mange vet jo ikke hva de skal si og synets det er vanskelig å finne ord.
Jeg ble kjent med Farger på internett, Blink, da vi var 15-16 år. Vi var i samme støtte gruppe for oss som sliter psykisk. Det var godt å være i den gruppen, jeg opplevde for første gang at det var andre som hadde det slik som jeg. – Da nettstedet Nettby ble opprettet flyttet vi over dit. Da overflyttet vi gruppen dit. Det ble etter hvert en Pro gruppe, hvor vi trigget hverandre til å skade oss, sulte oss, ta overdoser ol. Jeg og Farger ble mer kjent da, vi snakket mye om gruppen og hvordan vi ble påvirket. Vi skreiv ett innlegg på siden om hva vi syntes om gruppen og hvilken retning den hadde gått. Det ble ikke godt mottatt, og vi fikk egentlig beskjed om at viss vi ikke var fornøyde kunne vi jo bare melde oss ut ifra gruppen. Farger og jeg begynte da å bli mye bedre kjent, og vi holdt sammen.
Nå er vi gode og nære venner, 10 år etter vi møttes på nett. Og vennskapet vårt har virkelig vært noe av det viktigste for min bedring!
Det var ikke før vi var 19 år vi møttes for første gang. Farger var innlagt i skien samtidig som meg, men ikke på samme avdeling. Husker jeg var veldig spent første gang vi skulle se hverandre, - selvtilliten min på den tiden var jo ikke- eksisterende, og ville hun like meg mon tro? Husker det var litt «rart» første gang, vi visste vell ikke så mye om hva vi skulle si til hverandre. Men nå, 10 år senere – er hun en av de som står meg nærmest! – Hun er noe av det mest fantastiske menneske jeg noen gang har møtt. Hun har blitt min sjelevenn, som jeg kan støtte meg til når jeg føler bakken under meg slår sprekker. Farger er her alltid for meg, samme er jeg får henne. Det er mange ganger jeg har vært livredd – og den første jeg ringer til, det er Farger. Hun vet alltid hva hun skal si for at jeg skal få det bedre. Hun tar alltid telefonen, hun beroliger meg og snakker helt til jeg har roet meg ned.
I begynnelsen slet Farger med å si noe når hun hadde det vondt, hun var av den typen som ikke snakket om, var innesluttet og tenkte nok: «Jeg skal ikke være til bry, jeg skal ikke plage noen med mitt» - Men jeg gav meg ikke, jeg sa alltid at hun måtte ringe meg eller sende meld, - «Jeg har telefonen på i natt, lov meg å ringe om du føler for å skade deg eller er redd.» I begynnelsen gjorde hun aldri det, og jeg sa at om hun ikke gjorde, ville ikke jeg gjøre det heller. Etter hvert så turte hun å si noe, men mye holdt hun inne.
Nå er hun helt åpen for meg og jeg kjenner det har virkelig styrket vårt vennskap! Vi har aldri trigget hverandre, aldri har vi planlagt å skade oss sammen eller sulte oss. Vi har alltid vært bevisst på det, og jeg tror at det er derfor vi har klart å holde på vennskapet vårt. Har vi hatt selvmords tanker og tatt mange mer medisiner enn vi skulle, er det ikke til hverandre vi ringer, vi bruker da de faglærte rundt oss. Mange ringer når de har tatt overdose og legger ansvaret over på oss. – Det har vi aldri gjort mot hverandre. Vi bor over 100 mil unna hverandre, men likevel er hun en av mine aller beste venner. Farger har gitt meg styrken til å kjempe for en bedre hverdag! – Da jeg var innlagt for en stund siden, fikk jeg ikke lov å ha telefon eller internett. Med ett unntak! Ville jeg ringe Farger, så fikk jeg lov å få telefonen min. Det sier ganske mye om vår relasjon til hverandre. Hvor positivt det er!
Jeg fikk ikke lov å ringe noen andre, men de visste hvor mye samtalene med Farger betydde for meg, at det gjorde meg godt og at jeg fikk det mye bedre etter å ha pratet med henne.
Jeg har møtt Farger flere ganger, og jeg har vært på overnatting hos henne, på ferie. Det har vært så fantastisk – og jeg gleder meg til vi sees igjen til sommeren! Det som er – er at vi har mange like behov. Jeg trenger å hvile litt på dagen, og det gjør hun også. Så da lå vi på hver vår kant på sofaen, og det var ingen sure miner for det. Vi tok hensyn til hverandre, på alle måter. Minnet hverandre på å ta medisinene, vi spiste godt og gav hverandre omsorg når vi trengte det.
- Moren hennes sa: «Dere har ett helt spesielt vennskap, det ser jeg» - Og jeg kunne ikke vært mer enig. Vi er sjelevenner for livet! – Jeg tror at om hun hadde dødd, ville jeg også gjort det. For det føles som om vi deler ett hjerte, og slutter hennes del å slå, så gjør min det også. – Så nære er vi.
Jeg tror ikke jeg ville sittet her i dag om det ikke var for Farger. Hun har vært og er min beste støttespiller, jeg føler meg aldri til bry for henne.
Vårt vennskap betyr ALT for meg, Farger. Du er en helt fantastisk jente, ingen her i verden er så nydelig som du! Og ingen her i verden betyr mer for meg enn du gjør! Du er min sjelevenn, min søster og engel <3
Alltid din venn,
varm klem fra venninne L
varm klem fra venninne L
.jpg)
Abonner på:
Kommentarer (Atom)